Nærmere deg, min Gud

Mykje har skjedd i det sista, kanskje mest inne i hovudet mitt. Dei siste vekene har vore lange, kjeisame, og til tider litt vonde. Men dei har fått meg til å tenkja meir på Gud. Dei har fått meg til å innse at eg er avhengig av Han. Eg veit ikkje ein gong om eg ville vore i livet i dag, uten Han. Og likevel gløymer eg ofte å bruke tid med Han. Han som elskar meg høgare enn alle andre. Han som gav sin son for meg. Og endå ein gong blir eg minna på at det er når eg er med Han eg er lukkelegast. Det er då livet kjennest verdt å leva. Så bønen min i dag, er: Dra meg nærare deg, Gud!

Nærmere deg, min Gud, nærmere deg
om det et kors enn er, som løfter meg!
Synes meg veien trang, er det dog all min sang:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg!

Vandrer jeg viden om, solen går ned
mørkt blir det, kun en sten, å hvile ved
I nattens dyp til meg, finner du, Gud, din vei.
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Stigen jeg skuer reist, mot himlen opp.
Englene ferdes der, til høyest topp.
Nåde er all din vei, oppad den fører meg,
nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Derfor med våkent sinn, fullt av din pris,
bygger et Betel jeg, på Jakobs vis.
Alter blir stenen meg, pilgrimen takker deg:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Evige Gud til deg, lengter min sjel.
Herre, du alltid er, min lodd og del.
Tung eller lett min gang, alltid det blir min sang:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.
Sarah Adams