Plan to be surprised!

When we grow up, we're all asked, and eventually expected to have a plan for our life. "What do you want to do/ become when you are grown-up?" is a fairly common question. But what we all find out when we do grow up, is that our life never will go according to our plan. So maybe, the best thing to do to prepare for our life, isn't to make plans at all, but just to plan to be surprised??
Also, when you choose to give your life to Christ, and to let him be in charge of your life - then you are definitely heading for a surprise! God never called anyone to a boring, safe, "happy-all-the-time" life. He called us to go out to the world and make the world his sons and daugthers! He said that if we throd on snakes, or drank poison, it wouldn't hurt us. That if we laid our hands on the sick, then they would be healed. Does this sound boring and safe to you? Does it sound anything like what you planned, hoped and dreamed for when you were a kid?

The last half year, I have discovered more than anytime before, that God has really called me to an adventure. I'm not quite sure how it will be yet, I'm still at the beginning - but I do know that it will be exciting. It is not what I planned and dreamed for when I was a kid, but it is what I'm planning and reaming about today. And that's the thing. When God calls you to do something, he won't force you to do it against your own will. He will simply give you time to start liking it, and dreaming for it yourself. He will give you the passion for the task!

Now, as you might understand, there has been some changes in my life the last months. Life hasn't been all good and happy-all-the-time, but I have experienced that God can take even the crappy moments, and use them to the good. Sometimes he turns your life up-side-down, just to get you where he wants you. I have a feeling that that's what He have done to me and my life this spring.

As for now, I won't be returning to school come fall. I have taken one year off, which I never ever imagined myself do. I will be going back, but first I will have one year to do other things. One of the things I will do, is to lead the teenclub in Betel. Scary, yes, easy, no. But I need the challenge, I like it, and I believe I will thrive on it. I hope I will thrive on it. Also, I will be taking a leadership course over some weekends. And of course, a lot of other things, hang out with friends, work some, maybe travel a bit.. The thing is, that all of this, is just the preparation for what is to come for. This is just the hill, not the mountain. And one day I will climb the mountain, you be sure! And when I am standing on the top, I'll make sure I'll wave to you... Hope you're standing on your own top!

vakkert...

Livet er godt! Tenk kor fantastisk Gud har skapt at sammen.. Hele naturen priser sin skaper. Vi trenger bare å se rundt oss for å se Ham. Han stråler gjennom hele skaperverket. Faktisk skjønner eg alle som opp gjennom tidene har tilbedt solen og fjellene og resten av naturen. Det er så storslått at vi mennesker virker som ingenting i sammenligning. Det de ikke har forstått, er at skaperverket er bare en liten avglans i forhold til Skaperen. Elohim. Gud, den alltilstrekkelige nærings og livgiveren. Kun Han kan gi liv. Kun Han kan i næring. Kun Han er verd all lov og pris. Og tenk at midt imellom alt det andre vakre han skapte, så er vi skapt i Hans bilde, skapt for å reflektere Hans skjønnhet og makt. Kunne vi bare være bedre bilder. Naturen er nydelig, men vi mennesker ødelegger den for penger. Vi mennesker overkjører alle andre skapninger i vår øken etter lykke, penger, makt.. Vi har forvrengt det vakre Gud skapte.

Heldigvis finnes det vakre fremdeles. Åpne opp øynene og se etter Gud, så vil Han vise seg i skaperverket sitt. Kanskje i en blomst, kanskje i en solnedgang, kanskje i et barns øyne. Eller kanskje Han vil vise seg gjennom en venn, en klem, en sang.

Alt skapte Gud vakkert i sin tid. (Pred.3.11) Alt skapte Gud vakkert. Også deg!

Matteus 6.33

Søk først Guds rike, og hans rettferdighet, så skal du få alt dette andre i tillegg.

"Alt dette andre" = ståkarakter på eksamen. Akkurat nå er det jeg håper på. Mange vil kanskje være uenige i hvordan jeg har prioritert de siste ukene, Radiane i helgen, osv, istedet for å lese på eksamen. Personlig tror jeg at jeg ville følt meg mye verre hvis jeg hadde satt Gud på andre plass og skolen på første. For å referere til historien jeg skrev i sist innlegg, om golfballene og kaffekoppene, så er Gud hovedgolfballen i mitt liv. Skole... Skole er småstein. Viktig, men livet mitt hadde vært vel så bra uten. Skolen definerer ikke hvem jeg er, eller hvordan mitt liv skal være. Gud definerer mitt liv. Gud bestemmer hvordan mitt liv skal være. Derfor handler denne bloggen lite om sykepleie og det som skjer på skolen, den handler om det som er viktig for meg. Og det er Gud, venner, familie, Betel.. ++

Men jeg skjønner selvsagt at skolen er viktig. For å bli en god sykepleier må jeg bestå sykdomslære-eksamen. Og jeg tror Gud vil at jeg skal bli en god sykepleier, tror det er en del av Hans kall til meg. Og derfor stoler jeg på at Gud vil hjelpe meg på eksamen.

Salme 127, vers 2 sier at det er forgjeves at en mann står tidlig opp, setter seg sent ned og eter sitt brød i møysommelighet, for det samme gir Han (Gud) sin venn mens han sover.
Nå tror jeg ikke at en skal la det bli en unnskyldning for å være lat, men det viser at Gud tar vare på sine, og gir dem det de trenger, av mat, penger, og forhåpentligvis gode karakterer.

* Gud, hjelp meg i morgen. Takk at du tar vare på meg. Amen *

Kontroll

Du veit den kjensla du får når du ikkje har kontroll lenger? Når det skjer ting som du ikkje klarar å styra. Eg sit med den kjensla akkurat no. Og eg veit ikkje heilt kva som fekk meg til å tenkja det. Kva fekk meg til å mista kontrollen?

Når eg tenkjer over det, så mista eg vel eigentleg kontrollen når eg gjekk på FBO. Så mykje skjedde i mitt liv, at det forandra heile meg...

Nei...

Gud forandra meg. Han gav meg eit nytt liv. Men samstundes så fekk han kontrollen. Og dei siste vekene har han vist det ganske så tydeleg.

Det forrige innlegget mitt handla om talen eg heldt på Ablaze. Bibelgruppa eg og Linn starta opp. Elles hadde eg eitt innleiingsord på møtet forrige søndag, og eg skal leda familiemøtet no på søndag. Og det er berre ting som har med Betel å gjere! Dei siste vekene har eg rett og slett fått masse utfordringar, som eg sjølvsagt har valgt å ta. Det er tross alt på utfordringar du veks!

Men samtidig som det sjølvsagt er gøy, litt slitsomt, men mest gøy, så føler eg meir og meir at eg mister kontrollen. Kva skjer med meg? Kva vil skje med mitt liv? Kor leiar Han meg? Så mange spørsmål, og så få svar.

Men trass i alt - kanskje eg ikkje treng alle svara. Eg høyrte ein gong ein song som festa seg. Koret går slik:

All that I need to know for tomorrow
All that I need to know for today
Is that you'll be with me each moment
Holding me close to You, every step of the way

Kanksje det heldt å vita at Han held meg i si hand. Kanskje det heldt å vita at ein som er større, sterkare og visare enn meg, har kontroll. For viss eg hadde kontrollen... så ville alt vore ute av kontroll. Eg er ikkje stor nok til å halda mitt eige liv i handa mi. Eg har ikkje kontroll. Og då er eg glad eg kjenner han som har det.

Wow...

Wow.. det er tanken om den siste veka. Det har riktignok ikkje skjedd så mykje, men eg kjenner eg har strekt meg. I går kveld hadde eg talen på Ablaze, ungdomsmøtet på Betel. Og sjølv om eg har haldt vitnesbyrd før (til og med for opp mot 1000 stk), og eg har leda møter, og eg har lest eigne dikt sjølv, så har eg aldri haldt ein tale. Så for meg var det eit stort skritt. Så til folk i Oslo kan eg sei at sjølv om eg ikkje lenger er på FBO og får undervisning og utfordringar der, så får eg nok av utfordringar her. Eg har ein god ungdomsleiar som sørgjer for at eg ikkje kjem til å stagnera. Takk, Linn.

For dei som ikkje var på Betel, talte eg om å bruka tid med Jesus - Han vil nemlig bruka tid med deg. Og ikkje berre ein dag i veka, men kvar dag. Jesus kaller seg vår brudgom. Ein brudgom er ikkje fornøgd med å vere med brura si ein dag i veka. Han vil vere med henne heile tida. Han vil ha eit intimt forhold. Og det vil Jesus òg. Han vil snakka med oss, høyra korleis me har det, fortelja at han elskar oss.

Dette er det eg har tenkt på dei siste dagane. Og det har fått meg til å bli endå meir ivrig i mitt orhold til Jesus. I går morges (eg hadde studiedag), brukte eg ein time til å lovsyngja Gud. Ein av dei tingene eg savnar frå FBO. Det er ein så herleg måte å starta dagen på.

Elles denne veka har eg vore med på å starta opp ei ny bibelgruppe, for nokre av dei yngre jentene i Betel. Det å skulle vera leiaren deiras utfordrar meg også. Men det blir bra! Eg diggar den gjengen, og gler meg til å bli betre kjend med dei.

No er det helg att, eg prøver å lese litt på sjukdomslæra, men kjem nok mest til å slækka i dag. Dessutan får eg besøk får ei kusine seinare i kveld, så må jo rydda litt og sånn før det..

For å summera opp: Veka mi har vore bra, denne dagen er bra, og helga blir bra. Livet mitt er rett slett bra! Close to perfect.. Gud velsigne dykk..

2009

I dag er det den første lørdagen i 2009. Eg tenkte det var på tide å skriva ned nokre tankar om det nye året. Nyttårsforsetter og slikt. For dei må ein jo ha, sjølv om dei færraste blir haldt. I år satsar eg som så mange andre på dei tradisjonelle forsetta, som å trena meir, eta sunnare, mindre godteri og slikt.. Så får ein sjå kor lenge det heldt.

I det store og heile trur eg ikkje sånne småting er så viktige. Om eg tar av eller legg på meg nokre kilo dette året, så er det tross alt ikkje så viktig. Sjølv om eg sjølvsagt foretrekk det første. Det viktigaste dette året som dei førre, er Jesus. Og det viktigaste eg kan gjera dette året, er å følgja han. Å leva nært Han. Og det planlegg eg å gjer i 2009. Og det beste er at dette er eit nyttårsforsett eg for guddommelig hjelp til å halda! Det er ikkje berre eg som vil leva nært Jesus, han vil også leva nært meg. Og difor held han meg nær seg, og gjer det lettare for meg å halda meg nær han. Eit fantastisk prinsipp.

Eg trur Gud har store planar for dette året. Ikkje berre med meg og mitt liv, men med Frekhaug, Norge, verden.. Og det er opp til oss om me vil følgja.

tilgjeving

Det er på tide med ein litt personleg blogg. Eg meiner, viss de skal få eit innblikk i korleis livet mitt er, så må det av og til verta personleg. Reknar med at de taklar det???

Denne hausten har det vore mange, og til dels store og litt vanskelege tankar som har surra oppe i mitt hovud. I kveld vil eg skriva om dei som handlar om å tilgje. Kan jo berre nemne at grunnen til at desse tankane har kome opp, nok er at eg tilbake på ein stad der eg har mykje fortid, og ikkje all er god. Som ein del av den "ukule" gjengen på ungdomsskulen vart eg såra av fleire. Bevisst eller ubevisst frå deira side, men det spear eigentleg ikkje så stor rolle. Når eg flytta tilbake var eg klår over at eg kom til å måtte tilgje nokre personar, skulle eg klara å bli vener med dei att. Og det gjekk for så vidt greitt. Heilt til eg møtte på personar eg inst inne hadde håpa hadde flytta herfrå, så eg sleppte å møta dei att. Plutseleg måtte eg omgås personar eg inst inne ikkje ønskja å tilgje.. Litt verre å koma over den, men det går seg til. Eg har vel eigentleg tilgjeve den personen eg tenkjer på. Eg har berre ikkje noko ønskje om å bli vener med dette mennesket.

Det verkelege probemet, som har gjort dette til ei lang, lang tankjerekke, er at eg plutseleg skjøna at eg også måtte tilgje meg sjølv! Og det er vanskeleg. Sjukt vanskeleg. Andre kan på ein måte unnskyldast. For meg sjølv har eg inga unnskyldning. Eg veit at det eg gjorde, det gjorde eg med vilje. Og eg visste at det ville gjera vondt. Eg fortener ikkje tilgjeving. Eg fortener ikkje kjærleik og nåde.

Likevel veit eg at eg må tilgje meg sjølv òg. Gud har tilgjeve meg. Han har nåde nok for meg. Han lot Jesus ta straffa mi. Vil eg prøve å ta opp konkurransen med Jesus? Ta straffa som Gud gav han? Nei. Men det er eg som fortener den. Vanskeleg. Heldigvis vil Jesus hjelpa meg med dette. Eg treng ikkje gå gjennom det åleine. Dessutan har eg min Betel-familie. Trur meir og meir at grunnen til at Gud drog meg attende hit, er at eg treng Betel akkurat no, meir enn at Betel treng meg.

Oppfordringa eg vil gje til alle: Ta eit oppgjør med deg sjølv! Har du skuldkjensle for noko du har gjort mot dykk sjølv eller mot andre? Tilgje deg sjølv! Bekjenn syndene dine, og be om tilgjeving. Gud kan ikkje verka heilt i deg, før du gjev han denne biten òg. Og viss du held tilbake, vert faktisk Gud lei seg. Han straffa faktisk sonen sin for at du skulle sleppa denne straffa, og så vel du likevel og straffa deg sjølv? Då døydde Jesus forgjeves. Vil du det?

Eg seier ikkje at dette er lett. Eg slit framleis med det, og er på inga måte i land. For meg er dette ein prosess som eg ikkje veit kor lang tid vil ta. Men eg har i alle fall byrja! Og Gud vil hjelpa meg å fullføra han. Og Han vil hjelpa deg.. Viss du berre lèt han gjera det...

Sjuklingens liv dei siste dagane...

Eg er sjuk. Tippar at eg har minst 39 i feber. Eg har ligget på sofaen meir eller mindre heile dagen. Med nokre små turar inn på badet innimellom, etterfølgt av massiv hoste. Eg har masse klede på meg, og i tillegg teppe og ei sommardyne. Og likevel får eg feberfrysningar. Men det verste er moglegvis at eg er åleine. Det er så utruleg kjedelig. Ingen som kan dulla med meg. Eg ringte mamma, og ho sa at eg kunne jo koma heim i helga, viss eg framleis er sjuk då, men eg håpar verkeleg eg er frisk til då. Men me får sjå.
Elles kjem ei listeoppdatering på kva som har skjedd i det siste:

• Eg har endeleg klart å få ferdig den ekstremt frustrerande oppgåva som eg har slitt med eit par veker. Og eg har fått levert den. No gjenstår det berre å be om at eg står.
• Me hadde ungdomshelg i Betel i helga: Fleire vart frelst, blant anna ein gut som har vore langt ute på kjøret, som kyrkjelyden har bedt for lenge no.
• Min fantastiske bror, med lovsongsteamet han spelar i, var her og deltok i helga. Det var veldig kjekt å treffa nokre vener frå Hgsd att.
• Ei lita nyfødt jente som har vore veldig sjuk og vart sendt til rikshospitalet i Oslo, legne synest det var veldig vanskelig, som me har bedt masse, masse for, er blitt frisk att! No er ho heime her på Frekhaug, og ho ler!
• Det har vore masse snø her i nokre dagar, men no er den vekk.
• Eg aka i snøen, oppe på Moldekleiv. Og eg såg sannsynlegvis utruleg elegant og fortryllande ut i kjeledressen eg låna av Harald.. ;)
• Gud har vist meg eit par ting frå fortida mi som eg må verta ferdig med. Trur eg er klar for å gå vidare no.
• Eg har funne ut at Jesus ikkje berre er vår bror, men vår brudgom! Vår elskar. Og han vil visa det. He wants to romance us.

Livet er trass alt godt. Sjølv om eg er sjuk. Men det hadde jo ikkje skada å verta frisk.Uansett, som eg skreiv i førre innlegg; mirakla skjer! No har me fått sett det i vår eige kyrkjelyd. Gud er God!

Gledesbodskap

Sit og tenkjer på ein samtale eg hadde i går, om korleis livet av og til kan vere litt tøft. Men at Gud ALLTID er med oss. Viss me kjenner oss åleine og einsame seier Han at Han alltid er med oss, inntil verdas ende (matt.28.20) og viss me er redde seier Han at me treng ikkje frykta, for Han er med oss (Jes.41.10). Tenkjer me at me ikkje er verd noko seier Han at me er dyrebare og høgt elska (Jes.43.4).

Så tenkte eg på kva Jesus sa at hans oppgåve her på jorda var. Me tenkjer ofte at Han kom for å frelsa oss, men Han kom jo for å gjere mykje meir enn det. La dette synkje inn, og tenk over kva det betyr for ditt liv:

Herrens Ande er over meg;
for Herren Gud har salva meg.
Han har sendt meg til å forkynna
ein gledebodskap for armingar,
til å lækja dei som har eit knust hjarta,
til å ropa ut fridom for fangar
og frigjering for dei bundne.
Eg skal ropa ut eit nådeår frå Herren,
ein dag med straff frå vår Gud.
Eg skal trøysta alle som syrgjer,
og gje dei syrgjande i Sion
hovudprydnad i staden for oske,
gledeolje i staden for syrgjeklede
og lovsong i staden for motløyse.
(Jes.61.1-3)

Eg trur Gud vil visa oss meir av dette i tida framover, på Ablaze-helga her i Betel, og ellers. Og eg gler meg til å sjå det. Både i mitt eige liv, og i alle de andre sitt liv. Ka me deg? Gler du deg?

Nærmere deg, min Gud

Mykje har skjedd i det sista, kanskje mest inne i hovudet mitt. Dei siste vekene har vore lange, kjeisame, og til tider litt vonde. Men dei har fått meg til å tenkja meir på Gud. Dei har fått meg til å innse at eg er avhengig av Han. Eg veit ikkje ein gong om eg ville vore i livet i dag, uten Han. Og likevel gløymer eg ofte å bruke tid med Han. Han som elskar meg høgare enn alle andre. Han som gav sin son for meg. Og endå ein gong blir eg minna på at det er når eg er med Han eg er lukkelegast. Det er då livet kjennest verdt å leva. Så bønen min i dag, er: Dra meg nærare deg, Gud!

Nærmere deg, min Gud, nærmere deg
om det et kors enn er, som løfter meg!
Synes meg veien trang, er det dog all min sang:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg!

Vandrer jeg viden om, solen går ned
mørkt blir det, kun en sten, å hvile ved
I nattens dyp til meg, finner du, Gud, din vei.
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Stigen jeg skuer reist, mot himlen opp.
Englene ferdes der, til høyest topp.
Nåde er all din vei, oppad den fører meg,
nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Derfor med våkent sinn, fullt av din pris,
bygger et Betel jeg, på Jakobs vis.
Alter blir stenen meg, pilgrimen takker deg:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Evige Gud til deg, lengter min sjel.
Herre, du alltid er, min lodd og del.
Tung eller lett min gang, alltid det blir min sang:
Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.
Sarah Adams

Det største mysterium

Las tilfeldigvis eit dikt av Andrè Bjerke i dag, og det er jo rett og slett fantastisk bra! Så difor må det delast.

Det største mysterium

Det største mysterium er ikke mer

enn det: at en ørliten kropp

er våknet til jorden: Den nyfødte ser!

To luker i Himlen går opp

Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill

Når den nyfødte med et eneste blikk

beviser at Gud er til
Andrè Bjerke

Kor enkelt, og kor sant!
Dei siste vekene har eg studert anatomi (eksamen om under to veker!) og eg må seie at det største provet eg har på at Gud fins, må vere skapningen sjølv, mennesket, kroppen. Tenk så fantastisk kroppen vår er - kor perfekt alt stemmer saman. Eg klarar ikkje å tru at det berre er tilfeldig - eg har ikkje sterk nok tru til det.
Eg trur det står ein mesterhjerne bak dette mesterverket.

For me er Hans mesterverk, skapte i Kristus Jesus...

Ef.2.10